De største musikerne og artistene får fram det beste i de musikerne de har rundt seg også.
Lange flyturer – hva gjør man da?
Jeg var i Sydney. En fantastisk by! Bare en ulempe: For å komme dit, og for å komme hjem etterpå: Lange, veeeeldig lange flyturer.
Hjemturen for eksempel: 8 timer i ett fly, så en time på bakken. Så 12 – 13 nye timer i fly. Så en ny time på bakken. Så enda et par timer i fly. Men fortsatt er man jo ikke hjemme! Neida, etter 23 -24 timer er man bare kommet til Oslo. Og jeg bor i Ålesund! Enda en liten time i fly…
Men dette gir en del muligheter, når man likevel bare sitter der. Man kan for eksempel se film. Og det gjorde jeg. Mye.
This is it
Blant annet så jeg This is it, den siste filmen om og med Michael Jackson.
Du har sikkert hørt om den, og kanskje sett den. Filmen som ble tatt opp under prøvene til konsertserien ”This is it”. Konsertserien som skulle være avslutningsturnéen hans.
Men så langt kom han ikke….
Derfor er det dobbelt interessant å følge ham, bandet og danserne gjennom disse prøvene…
Jeg var kjempeskeptisk til hele filmen. Tenkte at dette var en kommersiell jippo fra folk som skulle melke enda noen milliarder ut av denne stakkars fyren som nærmest ble drevet i døden av presset fra omgivelsene.
Starta med å se med et halvt øye på bildene og med musikken lavt i headsetet.
Men langsomt ble oppmerksomheten fanga av dette mennesket, artisten, musikeren, danseren, vokalisten, komponisten, regissøren, koreografen. For ut av filmen steg det en personlighet som visste hva han ville. Hele tiden…
Jada, jeg vet at dette er redigert og klipt av de proffeste folka i bransjen, etter at han var død. Etter at han selv ikke lenger kunne ha innvirkning på resultatet.
Men likevel…
Filmen er altså tatt opp under prøvene.
Jeg ble imponert. Bandet for eksempel. Jeg har spilt og jobba en del i komp, og jeg anser kompene på Michael Jacksons låter for å være rimelig krevende. Slike komp som du gjerne tenker: Ja-ja, her er det mye programmering og mye studio-gimmick. Mye som er spilt inn på forhånd.
Men her så jeg bandet spille musikken, slik den høres ut på platene. Og ikke sånn hele låten fra begynnelsen, men med start midt inne i de mest intrikate rytmiske partier: ”Michael, hvor skal vi ta det fra?” ”Ta det fra takt 3 i sticket, 1 – 2 – 3 – 4” og så satt det som spikra. Med alle synth-greiene, bass-riffa, tromme-groovene, koringa… Akkurat slik det høres ut på innspillingene.
Det var som å se en prøve med Oslo Filharmonien. Bare det at klassiske musikere, med 12 meter noter foran seg er forventet å skulle kunne starte fra hvor som helst, etter dirigentens anvisninger.
Men kompmusikere? Vel disse hadde i hvert fall kontrollen.
Likevel: Filmen satte først og fremst i gang tankene mine rundt Michael Jackson…
Han blir gjerne framstilt som en mislykket artist, en som begynte strålende for så å skli utfor i en stadig brattere utforbakke. Og saktens: Der er mye rart og mye tragisk i livet hans, sånn sett fra utsiden. Alle ryktene. De plastiske operasjonene som forvandlet et av de mest sjarmerende ansikt jeg har sett, til en stiv maske, som tatt rett ut av Thriller-videoen… Kjempegjelden og økonomisk ruin som resultat av en av de mest suksessrike artistkarrieren verden har sett… Jeg mener – han solgte over 750 millioner plater. Bare Elvis er større enn han. Og likevel var Jackson visstnok konkurs da han døde. Tragisk? Ja, definitivt!
Og bildet av ham som artist er også ofte farga av dette: ”Joda, han var jo dyktig… Men det var alle de flinke folka rundt ham som laga musikken, han var vel bare en slags brikke i et stort og kommersielt sirkus…”
Jeg er ikke sikker på det. Eller sagt på en annen måte – jeg er helt sikker på at dette ikke er riktig. Denne fyren har satt sitt personlige stempel på alt som bærer hans navn. Og det er et kjennetegn at flinke folk som jobba med ham, nådde topp-punktene i sin karriere med prosjektene de gjorde sammen med Michael Jackson.
Quincy Jones for eksempel. Superprodusenten med en merittliste som ingen andre i bransjen: Han jobba med det som var innen jazz- og pop-verdenen: Dizzy Gilespie, Lionell Hampton, Sarah Vaughan, Duke Ellington, Ray Charles (visste du forresten at Quincy Jones og Ray Charles utgjorde en duo i ungdommen som spilte i lokale bryllup i Seattle…. ? ”Var det bra musikk i bryllupet deres da?” ”Joda, OK! To fyrer spilte helt greit.” ”Hvem var det da?” ”Husker ikke helt, men tror den ene het Ray Charles, han var forresten blind, og den andre var noe med Quincy Jones tror jeg. Helt greit det. De var ganske flinke….”
Joda – Quincuy Jones var allerede superstjerne i 1982. Men det er dette året han blir husket for, bare les biografiske facts om ham. Hva skjedde i 1982 da? Jo, da produserte han Thriller-innspillingen med Michael Jackson. Og i 1987 produserte han Bad-innspillingen.
Dette er et kjennetegn på de kreative geniene: Folk med allerede store karrierer – når de kommer i kontakt med folk som Michael Jackson og hans musikk, skjer det noe, og de tar nye, store kreative steg framover, samme hvor merriterte de er på forhånd.
Der finnes element i det geniet skaper som peker utover det dagligdagse. Element som forløser ny og ukjent kreativitet hos andre dyktige folk som involveres…
Hør på Skjebnesymfonien av Beethoven. I dag er dette kjent musikk, og første satsen er så mye spilt at vi kanskje slutter å lytte.
Men tenk på dette: Denne musikken fantes inne i hodet til den døve Beethoven. På et tidspunkt da ikke en sjel i universet ellers hadde hørt det, levde tonene inne i hans kreative fantasi. Han hørte musikken inne i seg, bearbeidet det han hørte og skrev det ned på noter. I dag vekker musikken begeistring og den berører dem som arbeider med den eller lytter til den.
Det er geniene som skaper slikt.
Og slik var Michael Jackson. Lenge før noen hadde hørt en tone, levde temaene, rytmene, tekst-strofene, danse-trinnene i hodet hans.
Quincy Jones hadde produsert og spilt mye flott i karrieren, men det var i samarbeidet med Michael Jackson at de sløye riffene og groovene på ”Thriller”, ”Beat it”, ”Billy Jean” o.s.v. ble skapt. Det var Michael Jacksons kreativitet som utløste disse nye, og hittil ukjente sidene hos den allerede store Quincy Jones.
Se klippet med ”Billy Jean” fra Motowns jubileumsforestilling i mai 1983, der han introduserte sin Moonwalk…. Det handler ikke om hvorvidt man liker Michael Jackson eller ikke. Her ser du uansett en artist, en kunstner, med full kontroll over uttrykket, både musikalsk og visuelt. Det er dette jeg enkelt og greit kaller å våre SJEF. For du ser det fra første sekund, han er bare sjef.
