Hvis noen gikk forbi utenfor døra nå, og hørte meg spille, ville de da ha reagert på noe, eller ville de ha tenkt at dette var OK?
Alene bak pianoet
Det er innmari lett å øve inn feil og uvaner når man spiller et så individuelt instrument som piano.
Spiller du i korps eller orkester, eller synger i kor, blir du hele tiden rettledet og korrigert i forhold til dine medmusikanter og sangere.
Jeg mener – hvis du øver marsjering med korpset til 17. mai, og du spiller feil rytme på klarinetten din, får du enten et spark bak eller beskjed fra dirigenten om full skjerping.
Men alene, bak dette digre pianoet, uten tilbakemelding fra noen….
«Jeg går jo til spillelærer en gang i uka,» sier du kanskje.
Joda, læreren vil korrigere deg og hjelpe deg i riktig retning.
Men likevel, du tilbringer de fleste timene alene sammen med instrumentet.
Og forresten – hva med alle dem som ikke har pianolærer, men arbeider på egen hånd?
To viktige tips for å vurdere eget pianospill
1. Lytt
Dette er første bud for alle musikere. Lytt til ditt eget spill.
Men hva hører man egentlig når man spiller selv? Er vi så fokusert på detaljer, ting i vi ikke fikser skikkelig, feilspilling o.s.v. at vi ikke hører helheten?
Jeg tror det. Jeg tror det er en stor utfordring å lytte objektivt til eget spill. Vi fanges inn i vår måte å spille på, og overhører lett uvanene, som for eksempel at vi spiller for sterkt, for hardt, har et ujevnt tempo, spiller med ulik styrke på tonene o.s.v.
(Jeg opplever dette med egne elever, særlig barn som ikke har spilt så lenge. De har en tendens til å spille hardt, uten at de reagerer på det selv. Ofte er det imidlertid nok å be dem spille mykere eller svakere, så gjør de det, og blir veldig stolt over hvor mye finere det høres ut. Men de trengte at en eller annen fortalte dem det, de hadde ikke tenkt over det selv.)
2. Gjør opptak av ditt eget spill
Det er en god hjelp å høre opptak av seg selv. Du lytter åpnere når du ikke spiller samtidig. Du kan spille inn på mobiltelefonen, PC-en, en gammel kassetspiller, ja, enkelte MP3-spillere har også opptaksfunksjon.
Ikke legg så mye stress og penger i avansert opptaksutstyr. Husk at musikken ikke skal gis ut på CD, du skal bare høre på den selv.
Å lytte med andre(s) ører
Utfordringen er imidlertid at uansett hvordan du steller deg – det er du selv som hører deg selv spille, og det er ikke objektiv lytting. Dessverre.
Jeg kjenner dette problemet fra et annet musikerområde: Når du arbeider i studio med å spille inn musikk som skal gis ut, f.eks. på CD. Da stilles det profesjonelle krav til kvaliteten – det må rett og slett låte skikkelig. Og når gjør det det? Når skal vi skjære igjennom all flikkinga og alle detaljene, og si at «Nå er det bra, vi gir oss!»
Riktignok er det ofte flere involvert i en slik situasjon, artister, musikere, teknikere o.s.v. Men uansett: Når man har jobba med samme låt i dagevis blir gjerne hele gjengen litt «fartsblind» til slutt, og ingen er lenger helt sikker på hva man egentlig hører.
Jeg jobba ofte som produsent i denne situasjonen. Produsenten har gjerne det endelige ansvaret for slike avgjørelser, og han er også ansvarlig i forhold til budsjett og pengeforbruk. Derfor har jeg mange ganger vært i en situasjon der jeg måtte ta ansvar, skjære igjennom alle diskusjoner og si at «dette er bra, vi beholder det slik».
Et lite «triks»
I den forbindelse fant jeg et lite triks, som faktisk har hjulpet meg: Når vi lytta til musikken i studio, usikre på om dette var bra, gjorde jeg et tankeeksperiment: «Hvis jeg hadde hørt denne musikken på bilradioen, ville jeg da reagert på at noe var dårlig, eller feil?»
Hva var det jeg gjorde her? Jo, jeg prøvde å tenke meg inn i en situasjon der jeg lytta med andre ører enn i en stressa studio-situasjon. Og metoden fungerer faktisk.
Jeg bruker den ofte når jeg skal vurdere mitt eget pianospill også. Jeg tenker for eksempel: «Hvis noen gikk forbi utenfor døra nå, og hørte meg spille, ville de da ha reagert på noe, eller ville de ha tenkt at dette var OK?»
Legg merket til at jeg ikke sier: «Hvis noen gikk forbi utenfor døre nå, og hørte meg spille, ville de da ha tenkt at dette er det mest fantastiske pianospill de har hørt noengang?»
Nei, jeg sa ikke det, for det er ikke det det gjelder her. Vi snakker ikke om hvorvidt vi spiller perfekt eller bedre enn alle andre. Vi snakker om å få en hjelp til å luke bort de skjemmende uvanene. Slike som får andre som hører oss til å tenke «så hardt og brutalt han eller hun spilte», eller » for et ujevnt tempo, saktere og fortere hele tida…»
Gjør et opptak av deg selv
Hvis du kombinerer dette med å gjøre opptak av ditt eget spill, kan du få et enda bedre grunnlag for å vurdere deg selv: Gjør et opptak og hør på det etter noen dager. Bruk samtidig metoden ovenfor og tenk deg at du lytter med andre(s) ører. Da vil du lettere kunne avsløre ting som du gjerne vil luke bort i spillet ditt.
