Når man er nyutdannet pianolærer, og får sine første elever, er det lett å være fokusert på den glitrende jobben man ønsker å gjøre i timene.
Yngve Espedal har vært lærer ved Ålesund Kulturskole i 37 år. Han er en strålende pianist og klaverpedagog. For noen måneder siden avsluttet han sin lærergjerning ved kulturskolen etter å ha vært med siden starten i 1972, og han ble hedret med Norges Vel-medaljen. Vel fortjent!
I forbindelse med dette, ble han intervjuet av Sunnmørsposten. Der sa han mye klokt om det å lære å spille og det å undervise. «Det er hjemme de lærer å spille….» er en setning som jeg bet meg merke i. Fordi det er så sant så sant.
Nye lærere – høye ambisjoner
Når man er nyutdannet pianolærer, og får sine første elever, er det lett å være fokusert på den glitrende jobben man ønsker å gjøre i timene.
Den nye, ivrige læreren fokuserer ofte sterkt på egne opplegg og metoder, på en perfekt gjennomføring av undervisningstimene, der alle viktige element blir berørt, og der alle tenkelige spørsmål og problemstillinger skal gjennomgås. Og hele seansen er selvsagt ment å være superinteressant for eleven, enten det er en 7-åring, tenåring eller voksen.
Alt dette er jo vel og bra, og selvsagt viktig. Men det er bare en del av virkeligheten når man skal lære folk å spille. Den andre, og ofte brutale delen, møter læreren etter hvert som mange elever, etter å ha vært priviligert med å være tilstede i den ene glitrende timen etter den andre, sett fra lærerens synspunkt, kommer tilbake til neste time, uten å ha øvd…
Den nye læreren tenker kanskje at dette er et forbigående fenomen. Spesielt fordi elever som ikke har øvd på leksa har en tendens til å mene at til neste gang skal det virkelig øves. Og som en positiv lærer, vil man gjerne tro på det gode i mennesket…
Men etter hvert gjør alle lærere samme erfaring: Når ikke eleven gjør hjemmeleksa si, stopper det hele opp etter hvert. Uansett hvor gode timene er.
Hvorfor kan man ikke lære å spille piano uten å øve hjemme?
Fordi det å spille piano består i stor del av en motorisk del, der man skal koordinere mange bevegelser på en gang, og det skal gå automatisk etter hvert. I tillegg kommer rent fysiske forhold som fingerstyrke, smidighet, hurtighet o.s.v. Og disse tingene fester seg ikke ved bare å møte opp til spilletimen.
Er spilletimene bortkastet da?
Nei, selvsagt ikke. I timen får du lærerens tilbakemeldinger, råd om hvordan du skal øve til neste gang, tips om hvordan vanskelige ting kan øves innn o.s.v. Og så får man selvsagt generell inspirasjon og lyst til å arbeide videre, hvis læreren gjør jobben sin, og kjemien mellom lærer og elev er på plass.
Men det er i heimen det skjer!
Ved regelmessig pianospill, utvikles de fysiske og motoriske tingene seg, og den musikalske forståelsen og tolkningsevnen vokser.
Dette får konsekvensr
Når det er hjemme vi lærer å spille, kan vi snu enkelte ting på hodet. Når Geir blir veldig flink å spille, og de foresatte (og Geir selv også) er såre fornøyd, skryter de gjerne av læreren: «Å, Kari er bare en så fantastisk pianolærer…»
Det er jo hyggelig å høre slikt, og av og til får også jeg slike tilbakemeldinger.
Men da bruker jeg å spille ballen tilbake: «Det er ikke jeg som har lært Stine å spille, det har hun gjort selv.»
Mange protesterer når de hører dette
De tror det er beskjedenhet fra min side. Men det er det ikke! (Har du noengang hørt om Sunnmøringer og beskjedenhet?) Nei, utsagnet er helt reelt ment.
For en tid siden sa jeg farvel til ei gruppe 18 – 19 åringer som hadde spilt hos meg i 10 – 11 år. Hver uke gjennom hele skoleåret i alle disse årene. Jeg har fulgt dem gjennom grunnskolen, ungdomssskolen og videregående, gjennom perioder da det var kjekt å øve hjemme, og perioder når det var dørgende kjedelig. Det har vært perioder da de syntes jeg var verdens kjekkeste lærer, og perioder da de syntes jeg var kjedelig og kanskje litt masete (utrolig!).
Men gjennom alle disse årene har de spilt piano. Og de var blitt flinke. I den siste timen hadde de med seg en rørende avskjedsgave til meg, og jeg syntes det var virkelig vemodig å si adjø (det tror jeg de også gjorde).
De takket meg for at jeg «hadde lært dem å spille», for inspirasjon og mange kjekke spilletimer. Og det satte jeg virkelig pris på.
Men samtidig dreide jeg fokus over på dem
Jeg sa blant annet: «Det er ikke jeg som har lært dere å spille. Det har dere gjort selv. Gjennom alle disse årene har dere gjort en kjempejobb hjemme ved pianoet. Hvis dere ikke tror meg: Sjekk begynnerleksa fra det første året, og sammenlign den med den musikken dere spiller i dag.
Noe må jo dere ha gjort undervegs. Og dette «NOE» heter øving og arbeid. Derfor er dere flinke pianister i dag, og derfor kan dere nå ha stor glede av pianoet resten av livet. Min jobb har vært å rettlede dere, oppmuntre dere, mase på dere, skryte av dere, men jobben har dere gjort selv.»
En oppmuntring til alle som spiller piano
Derfor skal du ikke tenke smått om den innsatsen du gjør når du øver. Noen ganger kan det føles håpløst – man kommer liksom ikke videre. Men ikke gi opp når du har det slik. Andre ganger er det kjekt å spille og man føler virkelig at man begynner å mestre ting.
Men uansett – det er gjennom det jevne arbeidet at du lærer å spille. Og husk: Det er du selv som gjør jobben. Jeg mener: Det er du som lærer deg selv å spille.
«Det er hjemme de lærer å spille…..»
Og en oppmuntring til alle pianolærere
Vi er selvsagt enige om at læreren er viktig. Men en god pianolærer er en pianolærer som klarer å få elevene til å øve hjemme. Det kan av og til føre til at vi kan senke skuldrene litt i timene, ikke stresse for mye, men heller prioritere å få fram spilleglede og motivasjon. Dette vet vi allerede, men jeg trenger i hvert fall å bli minnet på dette av og til…
«Det er hjemme de lærer å spille…..»
