Er man interessert i piano, er man interessert i musikk. Og er man interesset i musikk kan man velge å leve med musikalske skylapper og gå i graven med sin ungdoms favoritter. Eller man kan velge å leve åpent og lyttende….
Hører du bare på dine favoritter?
Vi har nesten ubegrenset tilgang på musikk i dag. Gjennom strømmetjenestene som Spotify, YouTube, iTunes o.s.v. kan vi velge hva vi vil høre på, når vi vil, og hvor vi vil.
Jeg husker at jeg kjøpte meg MP3-spiller en gang i steinalderen, d.v.s. for noen få år siden. Jeg hadde ørten hundre CD-er hjemme og skulle få flest mulig over på den nye vidunderspilleren. Men det var ikke plass til alle. Ja da, jeg vet at det etter hvert kom MP3-spillere som tok mye mer musikk enn det jeg hadde, men jeg hadde altså ikke en av dem. Så jeg måtte prioritere. Og det endte selvsagt med at jeg valgte ut mine favoritter. Dem jeg stadig hørte på. Den andre musikken ble igjen i CD-samlinga.
Var denne musikken, som altså ikke ble med over på MP3 dårlig? Var den uinteressant? Nope. Den hadde bare ikke catcha min musikksmak i utgangspunktet.
En undersøkelse viser at våre musikalske preferanser legges i ungdommen, sånn ca. mellom 15 – 25 år. Det betyr at det du hører mye på da, blir «din» musikken for resten av livet.
Og jeg synes dette stemmer med real life. Derfor samler artister i 60-åra fulle stadion-arenaer fortsatt og spiller samme musikk som de spilte på 60- og 70-tallet: De folka som blei glad i denne musikken da den var ny, har fulgt artistene som sine artister i alle åra etterpå. Og det samme gjelder 80-talls artistene og 90-talls artistene, og det kommer til å gjelde dagens artister, og framtidas…
Men dersom jeg synes at 70-talls musikken er selve sjefsmusikken, betyr det at alt som er laga etterpå bare er søppel? Det var jo det min foreldregenerasjon sa da rocken kom for alvor: «Før laga de skikkelig musikk, nå er det bare skrammel!»
Men det er selvsagt bare tull. Det lages hele tida ny og spennende musikk. Noe vil forsvinne igjen ganske fort, men noe vil leve videre og bli klassikere.
Og hva gjør du og jeg med det?
OK – dette er en pianoblogg, og foreløpig har jeg ikke sagt ett ord om piano. Men er man interessert i piano, er man interessert i musikk. Og er man interesset i musikk kan man velge å leve med musikalske skylapper og gå i graven med sin ungdoms favoritter. Eller man kan velge å leve åpent og lyttende…. Selvsagt i selskap med favorittene fra egen ungdomstid, ikke noe galt i det, men i tillegg være på hugget for å lære å kjenne ny musikk. Man utvikler ikke sin musikalitet ved bare å lytte til den samme musikken hele livet. Sorry, men slik er det – enten du spiller piano, eller du liker å lytte til pianomusikk. Hvis du bestemmer deg for at nå er det slutt, nå har jeg bestemt meg for hva jeg liker og ikke liker, no more discussion, så stagnerer du.
En historie fra virkeligheten
Her en historie jeg elsker å fortelle: For noen år siden jobba jeg i studio med gitaristen Eivind Aarset, en av de aller fineste gitaristene vi har her i Norge. Han har spilt med det som er av artister som betyr noe, laga egen musikk, pop, rock, jazz… Gitt ut egne skiver. Turnerer over hele Europa. Han er bare en ener.
Etter at vi hadde jobba med en låt, denne dagen, sa han plutselig: «Å, av og til blir jeg bare så lei av mitt eget gitarspill!»
Jeg lurte på om jeg hadde hørt feil. Eivind, gitarguruen med tilsynelatende full kontroll på alt han gjør. Han som spiller slik at alle musikere i nærheten stopper opp og spisser ørene….
Men han hadde virkelig sagt det. Og han fortalte at for ikke å stagnere, satte han av tid til å øve på musikk som han ikke hadde noe forhold til, musikk som han eg. ikke mestret skikkelig. «Hvis jeg bare spiller på ting jeg kan, utvikler jeg meg jo aldri. Derfor utfordrer jeg meg selv på å arbeide med helt andre ting enn dem jeg til daglig spiller….»
Vet du hva – her er en av årsakene til at han er blant de beste… Helt sikkert!
Utfordringen er herved gitt
Så jeg utfordrer deg til å finne måter å utforske ny musikk på. Når du da finner noe du liker, har du fått en ny favoritt. Og når du finner noe du ikke liker – ikke bare slå av og bestem deg for at du ikke liker det. Nei, gi det en sjanse til, eller fem. Og hvis du fortsatt ikke liker det, finn ut hvorfor du ikke liker det. Ta deg tid til en liten analyse. Det vil også utvide din musikalske horisont, fordi det bevisstgjør deg på musikk som du ikke liker.
Herved er utfordringen gitt.
