De spilte bra! Veldig bra! Faktisk alldeles veldig bra! Så bra at jeg trakk fra gardinene og lot elevene se Vikingarna, Skandinavias største danseband, øve!
MUSIKALSKE FORDOMMER
La meg innrømme det med en gang: Som nyutdanna musiker, hadde jeg mange fordommer og meninger om forskjellige musikksktiler. Noe var veldig hipt og kult, andre ting var ikke så hipt og kult, og noe var bare uhipt og ukult, for å si det slik (og det var nettopp det jeg gjorde nå).
En av musikkstilene som sto langt nede på lista for unge og trendy musikere på 70-tallet var danseband-musikken. Du kunne spille i mange forskjellige settinger og slippe unna det med et smil, men spilte du i danseband hadde du et forklaringsproblem når du traff musikervenner.
Danseband var klisjépreget (hvilken musikkstil er ikke det forresten), og ga ingen musikalske utfordringer for musikere med ambisjoner.
Danseband var kommersialisert musikk, (gjelder vel ikke bare danseband….) og danseband besto som oftest av annenrangs musikere. Musikere som ikke var gode nok til å spille i settinger som musikkpolitiet hadde definert som attraktive.
Det var ingen som sa dette høyt, men det ble tenkt så høyt at man kunne merke det.
FORDOM #1: INGEN PROFFE STUDIOMUSIKERE JOBBER MED DANSEBAND!
Jeg var nok også påvirka av tankegangen, men et par opplevelser røska litt i den:
Den første var da jeg møtte den svenske studiomafiaen (les de beste svenske studiomusikerne) som produsent i svenske studioer, med norske og svenske artister. Vi gjorde en del innspillinger i Stockholm på 70-tallet, for musikerne og studiomiljøet der var spennende og kreativt.
Dette var free-lance musikere, og i pausene hørte jeg dem fortelle hverandre hvilke andre jobber de hadde for tiden og hvor de skulle spille i nærmeste framtid. Til min store forskrekkelse (!) hørte jeg flere av dem, ved flere anlednnger si at de spilte mer eller mindre fast i danseband i helgene.
Og bare for å minne leseren om det: Dette var definitivt ikke annenrangsmusikere, men noen av de beste studiomusikerne i Europa på den tiden, etter min mening.
Jo da – de spilte i danseband, mange av dem, i tillegg til andre og «hippere jobber».
Og det verste av alt – de var ikke flau av å si det, og kollegaene deres reagerte som om dette var helt OK.
Noen år etterpå dro jeg tilbake til Stockholm i forbindelse med layout til et CD-cover. Jeg hadde hyra inn en gammel venn, som jeg hadde jobba med mange ganger før, og som var regnet blant de beste cover-designere der borte.
Slike designbyrå er ofte ganske lekkert innredet, de lever jo av god design, og på veggene finner man gjerne de beste og mest prestisjefylte oppdragene, ofte med signatur av artisten.
Og det hadde dette byrået også, som sagt et av de mest ansette i hele byen: På veggene hang det meter på meter med Vikingarnas cover, og med Christer Sjögrens…
Som god og trendy norsk bransjemann tenkte jeg vel noe i retning av at «det er jo greit at man gjør danseband-cover, noe må man jo gjøre for å overleve, men det er vel ikke nødvendig å henge det opp på veggen slik at alle ser det….»
Men min venn, Anders, som hadde laget mye av dette, var direkte stolt over å være den som fikk jobbe med Vikingarna og Sjögren.
Jeg begynte å skjønne at det fantes bransjefolk, flinke og ambisiøse bransjefolk, som hadde et videre syn på god og dårlig musikk enn meg, også dansebandmusikk.
FORDOM #2: DANSEBAND BESTÅR AV DÅRLIGE MUSIKERE….
Men fortsatt hadde jeg i hvert fall en tanke klart for meg: Dansebandmusikere generelt var neppe så gode som musikere i andre genre. Det var jeg rimelig sikker på.
Den endelige spikeren i min fordoms-kiste fikk jeg i Ålesund. Jeg hadde starta Den nye Musikkskolen, og vi holdt til i Vikasenteret i Ålesund. Utenfor vinduene våre var der en stor parkeringsplass, og i mai det året skulle det være utendørs dansegalla, med selveste Vikingarna, rett utenfor vinduene våre, som sagt.
Det ble rigget opp stor utendørs-scene, og utpå ettermiddagen, midt under vår musikkundervisning, skulle Vikingarna ha soundsjekk. Jeg hadde trukket for gardinene. Ikke for å spare elevene for synet av dansebandmusikere, men for å bevare konsentrasjonen deres. Det skjedde så mye utenfor.
Soundsjekken begynte og den velkjente svenske «dansband-soundet» med to-stemte saxofoner, og tonnevis av klang, lød frekt og freidig inn gjennom glisne vegger, inn på musikkskolen!
«Ja-ja» tenkte jeg bak lukkede gardiner, «de kjører nok CD-ene over anlegget for å teste litt før musikerne kommer på scena». For det låt helt identisk med original-soundet på CD-ene.
Men til slutt måtte jeg titte ut… Du har kanskje allerede gjettet hva jeg så? Jo, der sto hele bandet og spilte live. Og det var ikke snakk om at de spilte med playback, for de stoppa, starta, spilte om igjen enkelte biter på en måte som ikke ville vært mulig med playback. De spilte med et sound helt identisk med originalen, og de spilte bra! Veldig bra! Faktisk alldeles veldig bra! Så bra at jeg trakk fra gardinene og lot elevene se Skandinavias største danseband øve 🙂
OK – jeg har vel satt det litt på spissen. Jeg var kanskje ikke så fordomsfull som det kan virke som, men det var nok ikke så langt unna…
RESPEKT FOR ALLE STILARTER – HVER GENRE ER KREVENDE PÅ SIN MÅTE
Etter hvert har jeg fått en dyp respekt for alle stilarter. Hver genre er krevende på sin måte, hvis du skal være god. Og derfor blir jeg i dag imponert og jeg gleder meg når jeg hører noen spille godt, enten det er pop, klassisk, rock, korps, kor, danseband, raggae, jazz, folkemusikk o.s.v.
For å sitere en god, gammel og her ikke navngitt musikervenn: «Musikk er et herleg spell, når’em begynner og slutter på likt!»
Dagens oppfordring: La fordommenes rullgardiner falle. Opplev gleden over gode musikere i musikkstiler du aldri har lyttet til før!
Til slutt – her har du Vikingarna i kjent stil:
