Men verden går framover og datateknologi og digitalisering har revolusjonert det meste.
For musikere som ønsker å utvikle seg, er det å lytte til forbilder, og ta etter dem, en viktig del av øvinga. Særlig hvis man jobber med improvisasjon.
Eric Clapton fortalte i et TV-intervju hvordan han lærte å spille gitar (fritt gjenfortalt): «Jeg lånte min fars LP-er med bluesgitarister som jeg likte, og så øvde jeg inn deres måte å spille på, tone for tone….»
«Men blir ikke det bare plagiat da?» tenker du kanskje. Jo, til å begynne med så, men dette plagiatet gir deg et grunnlag og en spillestil som kan utvikles til et personlig uttrykk. Clapton begynte med å plagiere andre, i dag er han et stil-icon.
IKKE ALLTID SÅ ENKELT
Det er imidlertid ikke alltid enkelt å «planke» en solo. («Planke» = å lære å spille soloen identisk med originalen). Mange av våre musikalske forbilder spiller jo så inn i hampen fort!!
Jeg husker da vi som musikkstudenter skulle skrive ned en Louis Armstrong solo, på noter, tone for tone. Dette var i steinalderen tidlig på 70-tallet. Joda, Universitetet i Oslo hadde fått lagt inn strøm, men de tekniske hjelpemidlene begrenset seg til spolebåndopptakere. For så vidt flotte apparat, men …
Hvis vi for eksempel ville senke tempoet på musikken, for å høre litt bedre, sank tonehøyden tilsvarende og hele lydbildet ble stort sett ubrukelig.
Så satt vi der da og prøvde å finne ut av Satchmos krumspring på trompeten. Han spiller jo fint, men han spiller fort, og han er innom ganske mange toner undervegs, noen sannsynlige, og andre av det mer usannsynlige slaget.
Det var faktisk ikke enkelt. Vi lytta, stoppa båndopptakeren, spolte tilbake, spolte litt for langt tilbake, leita til vi fant stedet igjen, lytta, stoppa, spolte tilbake, spolte litt for langt… Telleverket som viste posisjonen på båndet var ikke spesielt nøyaktig.
MEN VERDEN GÅR FRAMOVER
Datateknologi og digitalisering hari dag revolusjonert det meste, også for oss musikere: Noteskriving, musikkopptak, musikkredigering, sequencere, gehørtrening, samspill, rytme- og groove-program m.v.v.v.m.m. (= med veldig veldig veldig mye mer).
Bl. a. finnes det program der du kan senke tempoet på musikken uten å endre tonehøyden. Etter å ha lest innledningen, skjønner du sikkert hvilke muligheter som åpner seg.
Tidligere var disse programmene knyttet opp mot midi, og man var avhengig av noter eller gitartabulatur for å kunne variere tempo under avspilling.
Men nå kan man også gjøre dette direkte på lydfiler. I praksis betyr det at du kan ta musikk fra CD eller MP3 og spille den av i det tempoet du ønsker.
Og det er ikke snakk om dyr programvare. Jeg har selv brukt flere. I dag går det mest i Cubase, men det er en stor og ganske dyr programpakke. Men der finnes mange rimelige (og sikkert også gratis) varianter i dag. Sjekk f. eks. ut billigprogrammet Guitar and Drum trainer (GDT4). Det er perfekt for pianister også, på tross av navnet.
Her kan du hente inn den lydfila du vil jobbe med, variere tempoet som du vil, forandre tonehøyden (transponere) o.s.v.
Og så, noe av det aller flotteste: Hvis du jobber med en passasje, kan du loope musikken, slik at den spiller det valgte partiet om igjen og om igjen, i valgfritt tempo…
Slike program har virkelig gjort det morsomt å øve. Gitarister har liksom alltid vært opptatt av å lære soloene til sine guruer, gjerne ting som går fort. Men pianister og keyboardister har like mye å hente på dette.
Enten du vil finne ut hva Bruce Hornsby gjør, hvordan Oscar Peterson bygger opp en solo, eller hvilke toner syntfantomet i Dream Theatre egentlig spiller – med et sånt program kan du finne det ut og øve det inn.
Jeg lover deg – du blir ikke en dårligere musiker av det!
