Og bare sånn for å ha nevnt det: Han kunne ikke noter, spilte hele livet på reinhekla gehør! På 40-tallet ble han nekta medlemsskap i den amerikanske musikerunionen av den grunn. Man kunne jo ikke ha med folk som ikke leste noter… Men på 50-tallet måtte de ta ham inn likevel, som æresmedlem!
Jeg må bare få lov skrive litt om Erroll Garner i dag. Har man en egen blogg så har man det, og det har jeg. Så her kommer en av min ungdoms aller største pianofavoritter.
Han har fulgt meg helt siden jeg en dag på 60-tallet hørte et fyrverkeri av en pianist på radio. Jeg måtte sjekke ut hva dette var for noe, og siden har han vært der. For noen år tilbake fant jeg ut at alle platene hans (LP-er selvsagt) var spilt over på CD-er, med to LP-er på hver CD, og da gikk det som det måtte gå: Jeg kjøpte alt jeg fant av ham. I tillegg har vi jo alle strømme-mulighetene da.
Noen kjappe facts:
Erroll Garner (1921 – 1977) var en av de aller største jazzpianistene og komponistene i sin tid. Hans spillestil er så særpreget at du hører med en gang når det er sjefen sjøl som er ute og går. Og om du ikke kjenner igjen spillestilen, vil du nok kunne kjenne ham igjen på gryntinga. For han grynter og nynner, synger og stønner, høres ut som om han skikkelig koser seg når han spiller.
Hans mest kjente komposisjon er balladen Misty som er blitt en standardlåt innen jazzen. Nydelig liten sak!
Spillestilen hans er som sagt spesiell. En av tingene jeg beit meg merke i da jeg hørte ham første gang, var den sløje rytma hans, der venstre hånda kompa i ei rytme, og høyre hånda improviserte i ei rytme helt på tvers av kompet. Første gang trodde jeg han var i utakt med seg selv.
Men fyren har kontroll, full kontroll. Det gir spillet en spenst som ingen andre har, etter min mening.
Et annet særtrekk er teknikken hans. Det er nok ikke mange som slår ham der. Bare hør når han improviserer på raske låter!
Energien er det tredje særtrekket hos ham. Her er det full pakke!
Hvis du vil sjekke ut en innspilling med ham, foreslår jeg at du anskaffer deg «One World Concert», en live-innspilling fra verdensutstillingen i Seattle, 1962. Da vil du forhåpentligvis skjønne det med energien.
Husk at dette er virkelig live, her er ingenting fiksa på etterpå i studio. Slik spilte fyren på scena denne kvelden…..
Det var denne innspillinga, den gang på vinyl, jeg hørte først, og den har fulgt meg siden. Hvis jeg trenger litt energi, en humørpåfylling… «One World Concert» gjør susen. (Du finner den på BareJazz.no)
Og det er ikke bare jeg som reagerer sånn. Jeg spiller av og til Erroll Garner i timene på musikkskolen i Ålesund, og jeg ser det hver gang: Elevene spisser ørene, selv om de ikke har noe forhold til jazz.
Og bare sånn for å ha nevnt det: Han kunne ikke noter, spilte hele livet på reinhekla gehør! På 40-tallet ble han nekta medlemsskap i den amerikanske musikerunionen av den grunn. Man kunne jo ikke ha med folk som ikke leste noter… Men på 50-tallet måtte de ta ham inn likevel, som æresmedlem!
(Et tips fra en pianolærer: Hvis du som leser dette ikke har ambisjoner om å få bli med i Norsk musikerforbund som æresmedlem, foreslår jeg at du satser på lære deg noter, det er enkleste vegen for oss dødelige…)
Men nå skal jeg ikke mase mer, det er bedre at du selv får høre og se.
Vil du høre mer?
Her kan du høre ham spille “Mack the Knife” fra innspillingen “One World Concert” fra 1962. Som sagt – dette er live, slik spilte han den kvelden.
Du finner flere på Youtube og de andre strømmetjenestene, samt på App Store.,
