“Nå har jeg ikke løpt mine 3 ukentlige 5 km-turer på 4 uker, så i dag skal jeg løpe 60 km, bare for å ta igjen det forsømte liksom.” Vi aner vel hvordan beina og hoftene vil kjennes ut etter den turen.
En historie fra virkeligheten
Jeg hadde ei dame som pianoelev en gang. Hun var i 50-åra, flink og ivrig. Pianospillet var en gammel drøm, og endelig var det blitt alvor. Etter å ha fulgt undervisninga en periode, fikk hun ei lekse hun virkelig likte. Hun hadde noen dager fri fra jobben akurat den uka, og en god del av denne tida ble brukt ved pianoet. Leksa var artig, og hun ville greie den til neste time…
Resultat: En virkelig stor kul på en av senene i hånda, og flere ukers sykmelding!
Hva hadde skjedd?
Jo hun hadde gitt fingre og hender en større treningsdose enn de var i stand til å ta imot, og dermed endte det med en «treningsskade». Akkurat som i idrett. Legger man ut på en lang løpetur som nybegynner er det sannsynlig at man pådrar seg en skade.
Derfor ligger det i all treningslære at man skal begynne rolig, gi kroppen grunntrening, d.v.s. grunnleggende styrketrening og smidighet, og så skal man øke dosene etter hvert.
Er det et problem at eleven øver for mye da?
Nå vil vel de færreste pianolærere påstå at det er et stort problem at elevene øver for mye…. En pianolærers hverdag består nok heller i å oppmuntre elever til å øve mer.
Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, kan det bli en utfordring når en elev plutselig bestemmer seg for å øve veldig mye.
Ikke minst gjelder dette voksne elever. Det klassiske scenarioet er: Ei travel arbeidsuke, ikke tid til å øve. Så, siste dagen før neste spilletime øver man i 2 – 3 timer. Intenst og stresset – skikkelig skippertak.
Det må gå galt. Det er som om en hobbyjogger skulle si: Nå har jeg ikke løpt mine 3 ukentlige 5 km-turer på 4 uker, så i dag skal jeg løpe 60 km, (sånn bortimot en og en halv maraton….) Bare for å ta igjen det forsømte liksom. Vi aner vel hvordan beina og hoftene vil kjennes ut etter den turen.
Litt treningslære for pianister
Når det gjelder barn, fokuserer vi gjerne (forsiktig) på styrke i fingrene og leddene i fingrene. Barn er gjerne grunnleggende myke og smidige i muskulatur, sener og ledd, men ikke så sterke.
For voksne hobbypianister er det viktig å fokusere på smidighet framfor styrke. Riktig fingerstilling (tenk deg at du holder et eple eller en ball i hånda) er viktig. Det å ikke «knekke bakover» i det ytterste fingerleddet er viktig. Det er mye sånt som er viktig! Men de fleste voksne er ganske sterke i fingrene. Sterke og stive 🙂
For det er det som er realiteten hos de fleste: «Jeg er så stiv, i fingrene, hånda, skuldra, nakken…» Den har jeg hørt noen ganger. Og saktens kan man kjenne denslags selv også, selv om man er pianolærer. Yrkesnevrose er utbredt blant musikere.
Derfor anbefaler jeg voksne å fokusere mye på smidighet og det å spille helt avslappet. I praksis betyr det først og fremst å øve sakte. Så sakte at du ikke må stramme noen muskler, hverken i fingre, hånd, underarm, overarm, nakke, skulder.
Hvis man øver på musikk som til slutt skal spilles hurtig, hjelper det ikke å spille så fort man klarer hele tida. Det blir bare tull og tøys. Da spiller man masse feil og da bruker man hele bevegelsesapparatet på en helt feil måte. Resultatet er i hvert fall ikke bedre teknikk, eller bedre pianospill.
Lytt til signalene fra kroppen
Når du øver – lytt til signalene fra kroppen. Hvis du må stramme musklene i hånda for å spille fort, spiller du for fort. Enkelt og greit! Du må ikke spille fortere enn at du klarer å være helt avslappet.
Betyr det at man skal spille med slappfiskfingre, uten nerve i anslaget? Nei, selvsagt ikke. Fingrene skal være aktive, og du skal kjenne at du bruker hver finger. Men hvis du må stramme musklene i hånden, underarmen og/eller overarmen for å spille slik du ønsker det… Ja, som sagt.. Da spiller du altså for fort.
«Men jeg får jo aldri opp farta, hvis jeg skal øve slik,» sier enkelte. Lærerens motspørsmål blir da (selvsagt): «Men tror du at du får opp farta ved å øve for fort?»
Jeg vet svaret på det siste spørsmålet: Øver du for fort, vil du aldri, ja jeg sa faktisk det, aldri klare å lære å spille musikken slik den skal spilles. Ikke noen trøst å få, sier du kanskje. Men jeg vil snu på det: Det er jo nettopp det som er trøsten: Det er langsom, avslappet øving som gir resultat.
Så hvordan skal du øve?
Som jeg har sagt i mange artikler her på bloggen: Det er mye bedre å øve ofte, og ikke så lenge av gangen, enn sjelden og langt. Øvingsøkter på 15 – 20 min. for en voksen hobbypianist er ikke å forakte. Forutsatt at du gjør det litt ofte (15 – 20 minutt pr. år blir f. eks. i minste laget… 🙂 ) Men 15 – 20 min. 4 – 7 dager pr. uke er absolutt noe å tenke på.
Øv sakte! Øv sakte! Øv sakte! Øv sak…..
Aldri fortere enn at du klarer å spille rett. Spiller du feil, spiller du for fort! Jada jeg vet at jeg har sagt det før, men det er dette som er viktig 🙂 God øving.
