Familien min vet det. Mine nærmeste venner vet det. Mine musikerkollegaer vet det. Mine elever får vite det når de blir skikkelig kjent med meg….
En bekjennelse
Nå skal du også få vite det: Jeg er hjelpeløst hekta på Hammond B3. Har vært det hele livet, og «det blir bare verre med åren det der» for å si det med Evert Taube.
Hva Hammond B3 er, sa du? Jeg skal løfte deg opp av uvitenheten og innlemme deg i klubben: Hammond B3 er en spesiell modell elektronisk orgel, av merket Hammond. Den ble produsert fra 1930-tallet og fram på 70-tallet. Da gikk patenten ut, og det kom en mengde (dårlige) etterligninger.
Har du ikke hørt et slikt instrument, sa du? Sorry, men det har du. Hvis du da ikke har levd i de dype skoger uten radio, TV, LP, CD, kassetter, MP3, iPod, iPad, Spotify, Apple Music, mobiltelefon, hele livet, og da mener jeg hele livet.
For Hammond B3 finnes der det finnes moderne musikk: Jazz, rock, pop, blues.
Hva med denne for eksempel: (Vokalisten spiller piano, så du ser mest til ham. Men organisten, ytterst mot høyre, vises av og til.
Eller hva med denne låten. Mange tenker på den som en gitarbasert rockelåt, men uten Jon Lords orgel ville Deep Purple’s sound vært ganske tynt. Her er et musikertips: En dag du er alene hjemme – hør musikken på et skikkelig lydanlegg, spill høyt (jada, jeg har pådratt meg konstant tinitus pga av for høyt scenevolum på 70-tallet) men likevel, spill høyt for en gangs skyld. Få med deg slutten, dialogen mellom gitaren og orgelet, da ser du hva det dreide seg om i hine hårde tider :). Det låter ganske tøft syn’s nå jeg da!
Selv gitarister må gi plass for dette instrumentet (unnskyld alle gitarfolk der ute), bare se på dette kuttet fra Crossroad Guitarfestival. Billy Preston leker seg med orgelet mens gitar-guru Eric Clapton komper og hygger seg. (Billy Preston kalles ofte for den femte Beatles, fordi han spiller piano og orgel på nesten alle platene til The Beatles.)
Du finner orgelsoloen fra 4:40:
Instrumentet brukes innenfor mange stilarter, ikke minst innen jazz. Sjefen sjøl, Jimmy Smith, skapte en helt unik sound på 60-tallet med instrumentet, og åpnet for veldig mye flott jazz.
En av mine favoritter er Rhoda Scott. Jeg legger ved et par kutt med henne til slutt. Hun spiller slik man opprinnelig skulle spille: Hun spiller bass med beina! Bare se. Her går det unna, med fete bassganger med beina, akkorder og komp i venstre hånd, og barsk improvisasjon i høyre. Ikke greit å få seg jobb som bass-gitarist hvis du kommer ut for slike folk som Rhoda Scott 🙂
Her har du samme dama ca. 35 år senere, sammen med to andre kvinnelige musikere. Dette må da være skikkelig girl-power! Om du ikke hører hele, sjekk ut soloen fra ca 3:10. Du snakker om å gjøre 3 ting på en gang! Jeg blir skikkelig godt humør hver gang jeg ser dette kuttet. Det er så kult når du ser ekte spilleglede kombinert med skikkelig sjefs-spilling! Et godt råd igjen: Stort skjermbilde, og skikkelig lyd!
De sluttet som sagt å lage dette instrumentet på 70-tallet. Men de fleste band med respekt for seg selv, har et slikt instrument i dag. Og det betyr at det er et heftig bruktmarked der ute. Instrumentene koster i dag mange ganger så mye som da de ble laget for 30 – 60 år siden. (Jeg solgte et på 70-tallet, en litt mindre modell, for 5.000,- kroner. I dag hadde jeg nok fått 40.000,-, eller kanskje mer.) Og de låter fortsatt som de skal. Det sier noe om kvaliteten.
