Amerikanske forskere hadde undersøkt hvordan musikere reagerte på det å spille feil, og de fant en interessant forskjell: Proffene var generelt ikke så opptatt av om de spilte en feil, mens amatørene var veldig redde for å gjøre det.
Hva er forskjellen på en proff og en amatør?
Det vanlige svaret når jeg spør elevene mine om dette, er at amatørene ikke er så flinke, mens proffene er veldig flinke.
Svaret er feil
Forskjellen mellom proffer og amatører er at proffene er profesjonelle – de har musikken som profesjon eller yrke, mens amatørene ikke har det.
En annen ting er jo at de profesjonelle musikerne bør være flink, de må kunne sitt yrke. Men jeg kjenner mange amatører som er like flinke som sine profesjonelle kolleger. De har bare valgt et annet levebrød enn musikken.
For en stund siden leste jeg imidlertid en interessant artikkel om forskjeller mellom proff- og amatør-musikere. Amerikanske forskere hadde undersøkt hvordan musikere reagerte på det å spille feil. Altså det å f. eks. spille feil tone, og de fant en interessant forskjell: Proffene var generelt ikke så opptatt av om de spilte en feil, mens amatørene var veldig redde for å gjøre det.
Forklaringen var at de profesjonelle musikerne var mest opptatt av den musikalske helheten, tolkningen om du vil, og mindre av hvorvidt hver eneste tone var rett.
Amatørene derimot var mer fokusert på at alt skulle være helt korrekt.
Den feilen tilegner jeg alle verdens fiolinister…
Der er en historie om Yehudi Menuhin, en av de aller største fiolinistene i moderne tid (han døde i 1999). Han gjorde en plateinnspilling en gang, og ved gjennomlytting av et av opptakene, oppdaget produsenten at den store fiolinisten spilte en feil tone, en feil som Menuhin ikke kommenterte med ett ord. Tvert i mot var Menuhin veldig fornøyd, og ønsket at de skulle bruke akkurat dette opptaket på platen.
«Men Mr. Menuhin,» sa produsenten, «De er klar over at De spiller en feil tone på dette opptaket?» Da skal Menuhin ha sett på ham og sagt: «Ja, jeg hører det, og den feilen tilegner jeg alle verdens fiolinister….»
Hva mente han med det? Mente han at feilen i seg selv hadde en egenverdi og dermed skulle bli med på opptaket, slik at andre fiolinister skulle høre at også han kunne spille feil?
Neppe. For det var ikke feilen han var fornøyd med, men den musikalske helheten. Og med sitt etter hvert så berømte utsagn, ønsket han å signalisere til alle, at for ham, en av verdens aller største musikere, var musikken og tolkningen viktigere enn om han spilte 100% perfekt, note for note.
Ja-ja, tenker du kanskje. Det er lett å si sånt når du er musiker i verdenstoppen. Men hva med alle som strever med å lære seg å spille, som ikke har nok kompetanse og sikkerhet til å kunne prioritere «det musikalske innholdet» (høres ut som et skikkelig snobbeuttrykk), men har nok med å komme seg igjennom musikken og treffe de riktige tonene sånn ca. riktig….
Betyr dette at man skal slurve?
Skal man bare slurve da? Skal man ikke prøve å lære seg musikken nøyaktig, og skal man ikke prøve å gjenskape musikken nøyaktig når man spiller den?
Nei, det betyr det selvsagt ikke. Yehudi Menuhin hadde aldri blitt den han var hvis han ikke hadde lært seg å spille riktig…
Men i en læringsprosess, der man stadig øver på nye stykker, nye spillelekser, kan det være lurt å skille mellom den musikken man øver inn akkurat nå, og den musikken man har lært seg allerede.
Den første kategorien skal øves inn og arbeides med nøyaktig, tone for tone, med riktig fingersetning, og man skal øve så sakte at man har kontrollen hele tida.
Men når det gjelder den andre kategorien, er det viktig å våge å slippe seg løs når man spiller. Viktig å tenke på musikken, lytte til den og arbeide med å forme den slik man vil ha den, og så heller tåle ett og annet feilslag undervegs.
Jeg har hatt elever som har vært så redd for å spille feil, at de ikke fikk ut den fine musikaliteten sin. De måtte rett og slett lære seg å tåle å spille en feil, uten å stoppe opp og rette den der og da.
Et godt råd til deg som spiller piano
Her er et godt råd til deg som spiller piano: Plukk ut noen melodier, sanger eller musikkstykker som du kan (de behøver ikke være så veldig vanskelige, gjerne et godt stykke under det tekniske nivået du egentlig er på) og øv deg på å spille disse slik du vil ha dem. Og hvis du spiller en feil: Ikke stopp og rett den, men gå videre, inntil du har spilt hele.
Men hva med feilene da?
Hvis du spiller feil på samme sted hele tida, betyr det at du kan dette partiet for dårlig. Da øver du nøyaktig og sakte på det, inntil du mestrer det.
Men hvis det dukker opp småfeil her og der, skal du overse dem og heller arbeide med å spille musikken i sammenheng.
Og husk at dette gjelder uansett musikkstil og uansett hvor langt eller kort du er kommet.
Viktig veksling mellom helhet og detaljer
Du skal ikke bare arbeide med helheten og la være å bry deg om småfeil. Vi snakker om en veksling mellom å spille helheten og ikke bry seg om ev. småfeil, og så vanlig øving der man jobber med å spille nøyaktig og riktig. For hvis du bare spiller «fort» og bare konsentrerer deg om helheten, oppstår det etter hvert slurvefeil i detaljene.
Men husk: Redselen for å gjøre feil må ikke lamme oss. Den som intet våger, intet vinner, heter det jo!
