Så – etter et par års undervisning, han øvde fortsatt ikke, spurte han, med et noe livstrett uttrykk i sitt 15-årige ansikt: “Når skal vi begynne å spille jazz?”
Øving er ikke alltid så motiverende
Jeg hadde en pianoelev en gang, en gutt. Han begynte å spille i 12 – 13 årsalderen. Sa ikke så mye i timene, og øvde enda mindre… Han øvde faktisk så lite at det ganske snart ble et problem for framdriften hans. Ikke leste han noter skikkelig, og teknikken hans var på begynnerstadiet selv etter at de andre på gruppa for lengst hadde begynt å få dette på plass.
Jeg prøvde å oppmuntre ham til å jobbe med leksene, men fikk beskjed om at det var for enkelt det vi holdt på med. Og det var for så vidt sant at leksene ikke var så veldig avanserte, men de var helt klart vanskelige nok…
Jeg prata med foreldrene hans. Sa at han øvde for lite til å henge med, og til å ha noe særlig utbytte av undervisninga. De var ikke uenige, men etter å ha prata med sønnen ble de enige om at han skulle fortsette. Og det gjorde han – han fortsatte å ikke øve.
Når skal vi begynne å spille jazz?
Så – etter et par års undervisning, uten særlig øving, spurte han, med et noe livstrett uttrykk i sitt 15-årige ansikt: «Når skal vi begynne å spille jazz?»
Jeg ble overraska – han hadde aldri sagt noe om at han likte jazz. Og det viste seg at det gjorde han egentlig heller ikke, men han syntes at jazz hørtes litt vanskeligere ut enn det han hadde i lekse. Og han hadde jo et poeng der da…
Vi prata litt om dette, men han hadde lite forståelse for at vi ikke kunne spille jazz på ei stund enda.
Hva vil jeg med denne historia?
Henge ut en elev som ikke har skjønt noe? Langt i fra.
Vi har så forskjellige utgangspunkt for å begynne å spille et instrument, hver av oss har vår egen lille, eller store drøm om hvordan vi ser oss selv i framtida, med instrumentet vårt. Og det siste jeg ønsker å gjøre er å ta fra folk denne drømmen, eller latterliggjøre den.
Men gutten tydeliggjorde en utfordring som vi musikklærere møter hver eneste dag: Et ønske om å ta snarveier, hoppe bukk over kjedelige tema som teknikk, sikker notelesing, utvikling av musikkforståelse o.s.v. og så gå rett på det som er drømmen. Enten det er å spille store, vanskelige klassiske verk, sitte på scena bak en stabel med synther, som keyboardist for en eller annen stjerne, eller alene bak flygelet foran et stort publikum der man spiller og synger, framfører egne låter… Eller kanskje drømmen er å spille «Til Elise» i konfirmasjonen til bruttern, hva vet jeg?
Lysten til å bli flink i en fart er ikke noe nytt
Noen vil ha det til at dette er et nytt «problem». At det er strømmen av Idol- og Talent-program som gjør at man vil bli stjerne i en fart. Det kan nok være at disse programmene stimulerer drømmene, men det er bare positivt. De skaper lyst til å lære å spille.
Men på alle felt der vi skal lære noe, er det fristende å hoppe bukk over de grunnleggende ferdighetene og gå rett på det som virker spennende.
Slik hadde jeg det som ivrig piano-øvende barn, lenge før noen hadde tenkt på Idol-/Talent-konseptet på TV (vi hadde strøm), og slik har musikk-elever hatt det til alle tider.
David Beckham
Dette er jo en utfordring for læreren. Hvordan oppmuntre elevene til å jobbe også med det som er nødvendig men kanskje ikke så spennende? Vi lar den biten ligge nå.
Derimot har jeg lyst å oppmuntre alle pianospillende lesere til å bruke tid på de grunnleggende tingene.
Jeg så et intervju med fotballspilleren Stig-Inge Bjørneby. Han fortalte om David Beckham.
Beckham framstår jo ofte som superkjendis, mote-ikon med berømt kone o.s.v. Men Bjørneby minte om hvordan David Beckham i alle år har stått igjen på treningsfeltet som sistemann, etter at treninga var slutt, og trent på dødballer. Tusenvis av repetisjoner på lange frispark mot mål. Tusenvis av repetisjoner som ikke trenerne ba han om å ta, men som han gjorde frivillig, fordi han ville bli bedre.
Har du sett noen av frisparkene hans fra 20 – 25 meter? Over muren, skrudd helt opp i hjørnet, utagbart for en hvilken som helst keeper. Han regnes som en av de aller beste…
På samme måte som en plass på førstelaget i fotball krever svette, slit og terping i all slags vær, gjennom alle årstider, krever pianospillet at vi arbeider med de grunnleggende tingene hele tida. Lager små øvelser av vanskelige passasjer, jobber med teknikk, fingersetning, fraseringer, det musikalske innholdet o.s.v.
For det er ikke tvil: Ta en hvilken som helst topp-pianist innenfor pop, rock eller jazz – de mestrer alle sammen den klassiske pianoteknikken. Og den har de fått på samme måte som Beckham tilegnet seg sine ferdigheter: Arbeid og øving på de vanskelige detaljene.
