Resultat: Ett stykk imponert pianolærer, og en liten prat med Unni om det å være pianoelev i en travel periode av livet, om det å ha pianolekse i en travel periode av livet, om det å få tid til å øve på pianoleksa i en travel periode av livet, og om det å ha glede av å øve på pianoleksa i en travel periode av livet.
Det skjedde for noen år siden. En av pianoelevene mine, Unni på 19, hadde pianotimen sin på tirsdag 16. mai klokka halv åtte på kvelden. Jenta var russ, og jeg regna ikke med å se henne på spilling denne tirsdagen. Kvelden før 17. mai har russen annet å tenke på enn pianotimer….
Men klokka halv åtte dukka Unni opp. Jo da, hun var virkelig russ. Stilte i full russemundur: Bukse, t-skjorte, lue, knuter, mer eller mindre festlige tusjhilsener på klærne, både her og der, ikke minst der.
Likevel – under arma hadde hun pianonotene. Hun satte seg ned, bladde opp sin Chopin-etyde og spilte så det suste. Stort framskritt fra forrige uke!
Resultat: Ett stykk imponert pianolærer, og en liten prat med Unni om det å være pianoelev i en travel periode av livet, om det å ha pianolekse i en travel periode av livet, om det å få tid til å øve på pianoleksa i en travel periode av livet, og om det å ha glede av å øve på pianoleksa i en travel periode av livet.
Her er det hun fortalte, fritt gjenfortalt:
”Skolearbeidet tar fryktelig mye tid, og jeg har ikke overskudd til å ha mange andre forpliktelser ved siden av det. Men jeg har plass til ting i livet mitt som er kjekke og som gir meg glede: Venner, kjæresten, se en bra film på kino, slappe av med TV-en hjemme en lørdags kveld, sammen med venner, Cola og potegull… Dette er kjekke ting som jeg tar meg tid til.
Og jeg har bestemt meg for at pianoet også er en slik ting som gir meg glede. Jeg har ikke tid til å sitte i timevis og øve på pianoleksa. Men jeg har funnet en måte som gjør pianoøvinga til noe kjekt og positivt: Når jeg er trøtt av å sitte med leksene, og trenger en pause, setter jeg meg til pianoet og øver, ikke én eller to timer, men 10 min. eller 15. min.
Jeg bruker de øvingsteknikkene som jeg har lært her i pianotimene, og da får jeg mye ut av disse små-stundene ved pianoet.
Jeg spiller piano fordi jeg har lyst!
Jeg har bestemt meg for at pianoøvinga aldri skal gi meg dårlig samvittighet. Jeg spiller piano fordi jeg har lyst, helt frivillig. Hvis jeg ikke rekker å øve en dag så er det helt greit, som sagt: Ingen dårlig samvittighet av den grunn, det er forbudt. Det er kjekt å spille piano, det har jeg bestemt!!”
Unni feira russetida, tok en god eksamen fra videregående og tok med seg pianospillinga videre i livet. Hun tok ikke musikkutdannelse, men valgte et helt annet yrke. Men musikken har fulgt henne hele tiden siden.
”Pianospillinga er jo noe kjekt, noe som gir meg glede, og det er ingen grunn til å kutte ut det”, sa hun i den siste spilletimen før hun flytta fra Ålesund for å utdanne seg videre…
Jeg har tenkt mye på denne samtalen siden. Pianospillinga fikk aldri lov til å bli en kilde til dårlig samvittighet, fikk aldri lov til å bli et krav om øving, fikk aldri lov til å bli noe negativt. Unni spilte piano fordi det var kjekt. Hun ga pianoet en plass i livet sitt som gjorde at interessen og gleden var der, enten det var travle tider eller ikke. Hun definerte det som en kjekk hobby. Det var kanskje derfor hun ble så god å spille piano?
Jeg vil veldig gjerne høre fra deg hvordan du opplever pianoøvingen. Sitter du ofte med dårlig samvittighet eller har du et avklart forhold til det å øve? Del det med oss i kommentaren under!
