Der andre jobber og jobber i det uendelige for å finne hippe introer, kan han dra et pianoforspill á la bedehuset for 40 år siden… Men han vet hva han gjør!
Noen ganger kommer jeg til å skrive om musikk som jeg synes er spennende. Det er ikke sikkert at du deler mitt syn, eller min smak. Men det er alltid smart å gjøre seg kjent med ny musikk, enten man liker det eller ikke. Pianospot.no gir deg sjansen til det!
Her møter du en av mine aller største musikalske helter:
En vinterdag 1975
Kom inn i Norsk Musikkforlag på Karl Johan i Oslo. Skulle kjøpe noter.
Så vidt innafor døra stoppa jeg – en eller annen spilte ei plate i butikken.
Visste ikke hva det var, men jeg blei stående og lytte:
Vakkert, sært, røft, sleivete, rufsete, melodiøst, mykt, rocka, melankolsk, småsurt, en sangstemme som nesten ikke var noen sangstemme, særegen instrumentering, vakre og annerledes arrangement, en type låter jeg aldri hadde hørt før og et helt spesielt pianospill, …
Randy Newman het fyren. Hadde aldri hørt om han før.
Om jeg kjøpte platen?
Hva tror du?
Jo da, jeg forlot butikken med LP-en ”Good old Boys” under arma…
Jeg hadde funnet en ny musikalsk verden…
Etter hvert har jeg skaffa meg resten av platene hans også.
Folk rundt meg synes jeg er gal, eller i hvert fall en smule sær.
Og det er helt typisk for Randy Newman’s musikk: Han har skrevet musikk for en masse artister (for eksempel ”You can leave your hat on” – Joe Cocker), han har skrevet masse filmmusikk (for eksempel ”Ragtime”, ”Toy story 1 og 2”, ”Monsters Inc.”), han har gitt ut en lang rekke innspillinger, og kritikerne roser alle platene hans opp i skyene.
Han har imidlertid aldri vært noen stor salgssuksess. Egentlig har han bare hatt én skikkelig hit: ”Short People” fra 1977.
Så blant folk flest blir han sett på som en litt sær fyr.
Men blant musikere verden over er han en av sjefene!
Listen over kjente artister som har sunget hans låter er veldig lang.
Forresten – hvorfor nevne ham i en pianoblogg? Jo – han er pianist med klassisk utdannelse, og bygger musikken sin rundt sitt eget pianospill,
Her har du sjansen til å bli kjent med ham. Ta deg litt tid med musikken og tekstlinkene, hør på pianospillet, instrumenteringen, arrangementene, stemingen, les tekstene….
Lekkert pianospill, spennende musikk, intelligente tekster
Pianospillet hans er lekkert, men du kan fort bli lurt første gang du hører det. Det høres litt enkelt ut, litt gammeldags, på grensen til det banale.
Der andre jobber og jobber i det uendelige for å finne hippe introer, kan han for eksempel dra et pianoforspill á la bedehuset for 40 år siden…
Men han vet nøyaktig hva han gjør: Det er klare islett av blues, og man forstår hvorfor bluesen er grunnlaget for rock og pop.
Han opererer i skjæringspunktet mellom disse stilartene. Musikken er egentlig pop, men med en spennende bluesy/rocka undertone.
Tekstene hans er etter min mening i særklasse gode, satiriske, ofte med tøff kritikk av myndigheter og politikk. Men samtidig med en undertone av dyp kjærlighet til landet sitt USA, og til vanlige folk.
Han får meg ofte til å tenke på Ole Paus, men Randy Newman er enda skarpere i kantene.
Hans eneste virkelige hit, ”Short people” bygger på et pianokomp/riff som går gjennom alle versene.
”Short people” (Kortvokste) er et oppgjør med intoleranse og fordommer. Men ironien og sarkasmen er så tøff at ikke alle forsto at det var nettopp det – ironi. Låten ble forsøkt stoppet i enkelte stater i USA. Det var for sterk kost i et land som i 1977 fortsatt ikke var ferdig med rasefordommene.
Han lager også ballader med en helt spesiell stemning.
«Marie» er en slik låt. En vakker kjærlighetserklæring med en underliggende sårbarhet. Og det hele rammes inn av et helt spesielt orkesterarrangement.
I låten «Political Science» (1972) «fleiper» han med at USA bare kan slippe den store atombomben over resten av verden («Let’s drop the big one»), «Ingen liker oss likevel…» siterer han. Teksten er humoristisk, men viser hvordan ironi og humor kan si noe veldig alvorlig. Jeg anbefaler at du har teksten foran deg når du hører låten, husk: Dette var midt i den kalde krigen…
Til slutt legger jeg ved en link til min favoritt blant Randy Newman’s låter:
«Texas girl at the Funeral of her Father»
Vet ikke helt hvorfor jeg er blitt ekstra glad i denne, men det har noe å gjøre med stemningen. Settingen er jo vemodig, eller litt trist, men det likevel ikke musikk til å bli deppa av. Låten viser hvordan han kan beskrive en spesiell situasjon, en spesiell setting i løpet av 2 – 3 minutt. Det er det bare de beste låtskriverne som klarer!
