Har du hørt ett stykke av Mozart har du hørt alle, har du hørt ett stykke av Johan Sebastian Bach har du hørt alle….
Hva var det der for noe?
Noen ganger kommer det en låt som får meg til å spisse ørene og tenke – Hva var det der?
Kanskje fordi den representerer noe helt nytt og spennende (noen av introene på Thriller-skiva til Michael Jackson virket slik på meg når de kom). Men ofte fanger en ny låt oppmerksomheten ved at den bruker elementer og musikalske floskler på en måte som gjør at vi egentlig har hørt det før, det er bare en ny og spennende setting.
Jamie Cullum’s «These are the Days» fra 2003 er for meg en slik låt. Den oser av 70-tall med sine synkoper, lett gospel-inspirerte rytmikk og sine jazzifiserte harmonier. Den inneholder alle flosklene for å si det litt brutalt, men likevel er den ny.
Det er et kjennetegn på god musikk.
Stilflolskler i musikken?
Noen innbiller seg at dagens pop- og rocke-artister bare lager dusinvare med floskler som man har hørt før, mens de gode gamle komponistene var suverent originale i alt de gjorde.
Særlig det! Har du hørt én Mozart har du hørt alle, har du hørt én Johan Sebastian Bach har du hørt alle….
Rolig nå, slapp helt av. De to nevnte komponistene, blant de største geniene vi kjenner, er originale og nyskapende, og musikken deres inneholder lag på lag. Du kan lytte til det et helt liv uten å gå trett.
Men du hører når det er Mozart og når det er Bach, for å si det slik…
Hvorfor? Jo, fordi de begge komponerte innenfor sin tids stiler og klangideal. Og gjennom det utviklet de sitt eget tonespråk.
Et kjennetegn på de gode
Ett av kjennetegnene på store komponister er at de bruker tidstypiske trekk, som alle andre komponister i samtiden, men innenfor disse, ofte strenge rammene, skaper de ny og levende musikk.
Om du analyserer en fuge av Bach, så ser du hvor mye musikalsk matematikk den inneholder, men likevel er det levende musikk.
Jeg vet litt om dette, for i studietida fikk vi ofte som oppgave å lage musikk som skulle være innenfor en spesiell stilramme, f. eks. barokk. Og da prøvde vi å følge alle reglene som gjelder for den stilen. Det klarte vi ofte, altså å følge reglene. Det kunne kanskje låte som barokk-musikk, men det var definitivt ikke Bach. Selv om vi fulgte samme «oppskrift» som han…
Forskjellen lå nok ikke i oppskriften og komposisjonsreglene men hos komponistene.
Hva har dette med Jamie Cullum å gjøre?
Jo – i «These are the Days» har han tatt inn kjente stilelement og skapt noe nytt. Den er iørefallende og «enkel», men den holder seg over tid, synes jeg.
Introen for eksempel. Den er ikke så vanskelig, og det kryr av pianister, amatører og proffer som spiller slik i dag. Men det er noe med timingen, dynamikken og «jeg er sjef»-feelingen som gjør at jeg spisser ørene. Det som kommer nå, kan ikke være hva som helst…
Instrumenteringen i låten gleder en gammel pianist. Han skaper hele soundet av 3 av hoved-instrumentene innenfor moderne keyboard: Akkustisk piano, Fender Rhodes (el-piano) og Hammond B3 (orgel). Bare hør sekvensen fra 0:40 – 1:05 for eksempel: Lett og dynamisk pianokomp, liggende Hammond med diskret bruk av Leslie (roterende høyttalere) og smålekre bluesy fills på Fender Rhodes.
Hvis du lytter nøye, hører du også at han dubber pianokompet med Fender Rhodes gjennom store deler av låten, tidstypisk og fortsatt virkningsfullt.
Venstre hånda er en nøkkel til hvorfor pianospillet hans svinger. Det er masse luft i musikken, store hull der det nesten ikke skjer noe. Men venstre hånda ligger og «pumper» forsiktig, diskret. Hør for eksempel hva som skjer på pianoet etter ordet «missing» i åpningsstrofa. Bare et par enkle toner i venstre hånd… Det driver rytmen framover, lekent, elegant.
Man behøver definitivt ikke spille høyt, fort og mye for at det skal svinge. «Less is more» gjelder fortsatt.
Kort sagt – en fin låt av en flott musiker og låtskriver.
Og vi pianolærere kan takke ham for at han er med på å holde interessen for pianoet oppe for nye generasjoner. Det er jo ikke alle som synes at Elton John er hip og trendy lenger… (Men Elton skal også få sin egen artikkel her på pianospot.no, han er definitivt en av sjefene).
